På Nasjonalmuseets åpningsutstilling «Jeg kaller det kunst» er Thorsnes antatt med to verk. De gulvorienterte verkene er laget ut av to store askestammer. Begge verk består av to deler. De kan komponeres med og sammenstilles på ulike måter. Sammen med form og tekstur inviterer verkene til bevegelse og berøring. I Nasjonalmuseets kuratering ivaretas dette ved at de er plassert inn i en slags hjemlig, sosial situasjon. De er iscenesatt i et åpent stue/soveromsmiljø. På gulvet ved siden av verkene er det en uoppredd seng. Nasjonalmuseets engasjerte performance-kunstnere benytter sengen til å lese, sveipe på mobil, nettbrett etc. Veggen ved siden av sengen og bak verkene er matt glassaktig. Utenpå de matte, glassaktige flatene er det nette konstruksjonslekter av tre. De er satt sammen i et rektangelmønster. Veggen, sengen på gulvet og kunstverkene kan til sammen assosieres til å være et Japan-inspirert interiør. Kurateringen gir på denne måten en kontekst som samspiller med verkenes enkelhet og materialitet.
Ved siden av verkene er det et gangareal som går skrått ned mot en kjøkkendel. På kjøkkenbenken ligger det en visningskatalog som at det er en bolig til salgs. I katalogen presenteres boligen rom for rom, med bilder og tekst. Brede lag av folket er kjent med å gå på boligvisninger. Den overordnede kurateringen som verkene er satt inn, i benytter derfor en bred folkelig terskel som fortolkningsramme.
Titlene på Thorsnes verk er no mercy no dignity og no core no fragments. Disse titlene er preget på verkene med en størrelse og plassering som gjør at interesserte må gå nærme, bøye seg og kanskje til og med holde seg i verkene. De som velger å komme så nær materialet og teksturen, vil også kunne oppdage at figurer er preget inn i treet. Både tekster og figurer er flertydige, noe som sammen med situasjonen, formen og materialiteten på verkene kan åpne for mange assosiasjoner. Nasjonalmuseets kuratering i en hjemlig, sosial kontekst kan bidra til at terskelen for å gå nærme, berøre og kanskje bevege på verkene er til stede. Det vil i neste omgang kunne bidra til dialoger med ulike spørsmål og meninger også om tekstene og figurene, og hvordan de oppleves og forstås. I noen minutters observasjon ble det registrert stor aktivitet hvor ganske små barn, på to, tre, fire år ville ta på, bevege seg mellom, oppå, gå inne i og flytte på verkene. Denne aktiviteten virker som en opprinnelig og positiv nysgjerrighet hvor mange sanser er i spill i opplevelsen, en forbilledlig tilstedeværelse.